Velkommen til det aller første ordentlige innlegget her på bloggen! I dag har jeg valgt å ta opp et kjempeviktig tema siden det florerer rundt oss hver eneste dag; nemlig bruk av konsonanter.
Dobbeltkonsonanter er noe vi lærte tidlig på grunnskolen – man skal tidlig krøkes ;) Etter hvert som tiden går, er det lett å glemme, og derfor har jeg valgt å skrive litt om regler og eksempler her på bloggen, slik at det aldri blir glemt! :D
For å forstå dette med dobbeltkonsonanter, må man så klart først vite hva en konsonant er. En konsonant er da det motsatte av en vokal, og siden det er færre vokaler, nevner jeg heller dem: a, e, i, o, u og y. Disse er de vokalene som man finner i det vanlige latinske alfabetet, men i det norske alfabetet har vi i tillegg vokalene; æ, ø og å. Nå som vi har funnet alle vokalene, er det bare å fjerne disse fra alfabetet, og vi sitter igjen med alle konsonantene. ;)
Dobbelkonsonanter sier da seg selv; altså to like konsonanter etter hverandre. Det vanskelige nå er å vite når man skal skrive disse doble konsonantene i stedet for enkle. - Vi må høre på uttalen! Uttalen bestemmer om vi skal skrive dobbel eller enkel konsonant. Hvis du sier et ord høyt, hører vi hvor trykket er. Si: katt. Der hører vi at det er et trykk på de siste to t’ene samtidig som vokalen blir en kort lyd, og vi må derfor skrive det med to t’er, og ikke én; kat – for da blir det ikke noe trykk i ordet og vokalen blir uttalt som en lang lyd ;) Det er slik man i basis finner ut om det skal skrive enkel eller dobbel konsonant.
Dessverre stopper det ikke her. Det finnes regler som for eksempel; aldri tre konsonanter etter hverandre, men så klart finns det unntak, egentlig ganske mange. Er konsonantene like, faller en av dem bort ved ordsammenslåing, men er dem ulike kan det i tilfeller virke grenseløst. Tell de sammenhengende konsonantene i for eksempel dette ordet: førstehjelpsskrin.
